9. SANNHETEN OM REINKARNASJON
Reinkarnasjonslæren er blitt svært populær også i den vestlige verden de siste tiår. Den er imidlertid basert på en misforståelse av hvordan den åndelige verden og den fysiske verden forholder seg til hverandre.
For det første har hvert menneske fra fødselen sin egen ånd. Det som blir til dets ånd, arver helt fra unnfangelsen ting fra vedkommendes foreldre. Vi får ikke bare vår fysiske kropp fra våre foreldre, men i stor grad også vår ånd. Reinkarnasjonslæren forutsetter at en ånd kommer tilbake fra den åndelige verden og inntar en ny fysisk kropp. Men her må vi huske at denne fysiske kroppen allerede har sin egen ånd. Dette umuliggjør hele reinkarnasjonslæren. Det er ikke reinkarnasjon det er snakk om hvis en ånd inntar en ny fysisk kropp, men besettelse.
Gud skapte de første mennesker som sine sønner og døtre. Gud planla at det i den ideelle verden han ville opprette, skulle være tilstrekkelig med ett jordisk liv for å nå fullkommenhet og bli ett med ham. Det var bare på grunn av syndefallet at dette ble umulig. En slik ideell verden ble aldri realisert. Ingen nådde derfor fullkommenhet i sitt jordiske liv. Derfor ble også den åndelige verden full av mennesker som var langt fra det idealet Gud ville realisere gjennom dem.
Ett av problemene med reinkarnasjonslæren og dens store utbredelse i land som India er at den fører til besettelse på en enorm skala. Når tusenvis eller millioner av mennesker som tror på reinkarnasjon, dør og går til den åndelige verden og tror at de må komme tilbake til Jorden og finne seg en ny kropp, som de kan ta bolig i, fører dette til at et enormt antall mennesker blir besatt. Besettelse fører til enorme mentale problemer og hindrer både den besatte og den som besetter i å utvikle seg åndelig.
Et annet stort problem reinkarnasjonslæren produserer, er individer som til slutt ikke lenger vet hvem de er. Hvis man er Jens Jensen, men tror at man også har vært Ole Olsen i et tidligere liv, og før det Hans Hansen og kanskje Napoleon Bonaparte eller Ludvig XIV eller Cleopatra, samt at man kommer til å leve fremtidige liv som andre individer, hvem er man da til slutt? Man mister sin egen individuelle personlighet. Man er ikke lenger ett individ, men flere! Da kan man snakke om alvorlige personlighetsforstyrrelser! Man kan jo bli helt sprø til slutt.
Jeg er jeg. Et individ er et individ og kan aldri bli et annet individ uansett hvor mye man måtte ønske det eller ville det. Du er blitt til for å være deg selv i all evighet. Hvert individ har en utrolig verdi.
For å forstå om det er sannhetsgehalt i reinkarnasjonslæren er vi nødt til å gå tilbake til dens orientalske kilder. Buddhismen f eks benekter eksistensen av en sjel eller et jeg. Ifølge buddhismen har menneskene i sin svakhet, frykt og uvitenhet, og for å trøste seg selv, funnet på, og klamrer seg til, forestillinger om Gud og en evig sjel. Læren om at det ikke finnes en sjel kalles anatta-læren. I sin bok Buddhas lære (What the Buddha Taught) skriver en av de fremste autoriteter på buddhismen, Walpola Sri Rahula: "Hvis det ikke finnes noen evig og uforanderlig enhet eller substans som sjel eller "selv (atman)", hva er det da som kan få fornyet eksistens eller bli gjenfødt etter døden? [...] Hvis vi kan forstå at vi kan ha en slags kontinuitet her i dette livet uten noen slags evig og uforanderlig substans som sjel eller "selv", hvorfor kan vi ikke da forstå at disse energiene i seg selv også kan gå videre uten noen sjel eller "selv", selv om kroppen slutter å fungere? Når vår fysiske kropp ikke lenger er i stand til å fungere, dør ikke energiene med den, men går videre i en annen form, og det er dette vi kaller et annet liv. [...] Et barn vokser opp og blir en mann på seksti år. Sekstiåringen er ikke det samme som barnet, men han er ikke en annen person heller. På samme måte er det med en person som dør her og blir gjenfødt et annet sted. Han er ikke den samme personen, men heller ikke en annen. Bevegelsen går videre. Mellom død og fødsel er det bare et eneste tanke-øyeblikk: det siste tanke-øyeblikket i dette livet legger betingelsene for det første tanke-øyeblikket i det vi kaller det neste liv". (side 40-41) (Solum Forlag, Oslo 1991, oversatt til norsk av Kåre A. Lie)
Tradisjonell jødisk og kristen monoteistisk lære hevder derimot at ånden til hvert enkelt menneske forblir individ i all evighet. Vi kan dermed ikke ta reinkarnasjonslæren ut av sin orientalske sammenheng og bruke den i en kristen sammenheng uten å presisere hva vi snakker om.
Gud ville opprinnelig at arvelinjen skulle være sentral når det gjelder å gi oss identitet og tilhørighet. Vi arver selvsagt vårt fysiske utseende fra vår arvelinje, som også setter sitt sterke preg på vår egen ånd. Ifølge reinkarnasjonslæren er det hvem du har vært i et tidligere liv, som er avgjørende. Menneskenes forskjellige talenter er frukter av aktiviteter i tidligere liv. Man tror noen blir et vidunderbarn basert på ferdigheter utviklet i tidligere liv. En bedre forklaring på slike talenter er lignende talenter hos foreldre eller andre forfedre.
La oss se på såkalte "minner fra tidligere liv". Dette kan dreie seg om ting man begynner å huske på en spontan måte eller under hypnose. Slike "minner" lar seg imidlertid best forklare ved hjelp av det meget nære forholdet som av og til eksisterer mellom en ånd og et menneske med fysisk kropp. Det man tror er et tidligere liv, er i virkeligheten ofte bare minner en ånd uten fysisk kropp har tatt med seg fra sitt jordiske liv.
Hypnose blir ofte brukt for å få en person til å "vende tilbake til sine tidligere liv" (regresjon). Men under hypnose blir man i virkeligheten mer mottagelig åndelig sett, samtidig som man ikke er i stand til å skjelne sine egne tanker og følelser fra dem man får fra en ytre kilde. Man har lenge visst at bruk av hypnose eller andre former for teknikk anvendt i såkalt regresjonsterapi, ofte produserer falske minner.
Det er lett å tro at en intim tilknytning til en ånd dreier seg om reinkarnasjon, men ofte er det rett og slett tilfeldigheter som skaper en slik tilknytning. La oss som et eksempel kort ta for oss det berømte studiet "Twenty Cases Suggestive of Reincarnation" (20 tilfeller som tyder på reinkarnasjon) til den amerikanske psykiateren Ian Stevenson, som studerte hundrevis av slike tilfeller (Fra "Proceedings of the American Society for Psychical Research", bind 26, side 1-362, 1966). Det generelle scenario i alle disse tilfellene er det følgende: Etter sykdom eller bevissthetstap får et barn problemer med sin identitet. Barnet gjenkjenner ikke lenger foreldrene sine og påstår å være en annen person, som viser seg å ha levd noen kilometer borte og omkommet noen år tidligere i en ulykke eller på en tragisk måte i altfor ung alder. De fleste av disse tilfellene kommer fra India.
- Den relativt korte avstanden mellom stedet den avdøde hadde levd og der barnet med identitetsproblemer bodde;
- Det korte tidsrommet mellom en dødsulykke og tidspunktet da et barn forandret sin identitet;
- Barn, spesielt når de er alvorlig syke, har mye lettere for å bli "invadert" åndelig;
- Det faktum at slike identitetsproblemer fører til at barnet får alvorlige nevrotiske symptomer og blir hemmet i sin mentale utvikling;
- Det faktum at samtlige dødsfall det dreide seg om, var tragiske ulykker, der noen døde i altfor ung alder, noe som man vet lett kan føre til at man nekter å akseptere at man er død, og at man føler en sterk trang etter å vende tilbake til det jordiske liv.
