Håndbok i Prinsippene, Nivå 4 Håndbok i Prinsippene

Første side

1. KAPITTEL

Skapelsens prinsipper (3)

3.  SKAPELSENS HENSIKT

3.1.  Guds hensikt med å skape.

Alt som er skapt, eksisterer for et visst formål. Ting blir vraket hvis de mister hensikten som de er skapt for. Når formålet noe eksisterer for, er så verdifullt, hva er så hensikten med oss mennesker?
    Hensikten avgjøres ikke av det skapte vesen. Dets egentlige hensikt bestemmes av dets skaper. Derfor må vi kjenne Guds hensikt med skapelsen for å forstå menneskets og universets sanne hensikt. Hvorfor begynte Gud, som er allmektig og absolutt, å skape?
    Det viktigste aspekt ved Gud er hans hjerte. Det er hans innerste natur. Hjertet representerer ønsket om å elske et objekt og er kilden til, og den motiverende kraft for, kjærlighet. Det er hjertets natur å søke et objekt å elske. Denne naturen er Guds motiv for skapelsen. Gud føler glede når han kan elske et objekt som han har skapt. Uten et objekt kan ikke Gud tilfredsstille sitt ønske om å uttrykke omsorg og kjærlighet, som ubegrenset strømmer ut fra hans indre. Gud skapte hele den skapte verden som et objekt for å realisere sitt ønske om å elske.
    Vi kan se i 1. Mosebok 1. kapittel at hver gang Gud skapte noe nytt, sa han at det var godt.
    Gud ønsket at alle ting i hans skapelse skulle være hans objekter og skape godhet og glede. Han ville at hele skapelsen skulle være objektet for hans hjerte. På den måten kan Guds hjertes ønske om å elske bli tilfredsstilt, og Gud kan oppleve glede.
3.2.  Hvordan oppstår glede?

    Tenk over hvordan vi føler glede. Glede blir ikke skapt av et enkeltmenneske alene, men bare når vi har et objekt som gjenspeiler vår egen natur. Glede føles ved den stimulans et subjekt føler når dets egen natur blir gjenspeilt i et objekt. Dette objektet kan være synlig eller usynlig.
    En maler føler for eksempel glede når han har en stimulerende visjon eller idé som sitt objekt, og også når hans visjon eller idé blir til et substansielt bilde. Glede oppstår som et resultat av den stimulans som føles fra objektet når det gjenspeiler malerens indre natur og ytre form. Så lenge dette objektet forblir en idé, er stimulansen fra det selvsagt ikke substansiell. Derfor er gleden vi føler heller ikke substansiell. En kunstner kan føle glede over en inspirasjon eller idé han får. Den gleden er likevel ikke så fullkommen som den gleden kunstneren opplever når det avsluttede verk, som uttrykker inspirasjonen, står foran ham. Vi får sterkest stimulans og glede fra konkrete eller synlige objekter. Denne egenskapen ved mennesket kommer fra Gud. Slik kan vi forstå at Gud føler glede når han ser sin opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre form gjenspeilt i sin skapelse.


3.3.  Mennesket - et objekt for å gi Guds hjerte glede.

    Skapelsen er laget som et bilde av Guds opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre form. Mennesket er et substansielt objekt skapt i Guds bilde, mens alle andre ting (vesener) i skapelsen er substansielle objekter som er symbolske uttrykk for Gud. Derfor er mennesket det objekt (responderende vesen) som er nærmest Guds hjerte.
    Gud ga et bud til de første mennesker (Adam og Eva) da han sa: "Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av, for den dagen du spiser av det, skal du dø" (1. Mos 2,17). Det viser at Gud direkte formidlet sin vilje og sitt hjerte til mennesket. Det er ingen grunn til at Gud skulle uttrykke sitt hjerte til mennesket hvis vi var skapt uten evnen til å føle hans hjerte. Derfor kan vi forstå at mennesket ble skapt som det objekt som er i stand til å forstå og respondere på Guds vilje og kjærlighet. Derfor er mennesket det vesen som er nærmest Guds hjerte. Av den grunn ble vi mennesker skapt som objekter som direkte skulle motta Guds kjærlighet og bringe ham glede. Mennesket er skapt som Guds barn.
    Som det allerede er blitt forklart, er grunnlaget med fire posisjoner det grunnleggende fundament som Gud kan arbeide på. Når mennesket fullfører fundamentet med fire posisjoner ved å oppfylle de tre velsignelser sentrert om Guds kjærlighetsideal [16] , blir mennesket et objekt for hans hjerte. Vi vil da være i stand til å gi Gud fullkommen glede tilbake. Da er Guds hensikt for mennesket oppfylt. I 1. Mos 1,28 oppsummeres hensikten med Guds skapelse av mennesket i hva som kalles de tre velsignelser.

3.3.1.  Den første velsignelsen.

    Guds første velsignelse til mennesket er dets individuelle fullkommenhet. Ved å utvikle et godt gi-og-ta-forhold mellom sitt sinn og sin kropp, og ved å forene dem, sentrert om Gud, danner en person grunnlaget med fire posisjoner på det individuelle plan og blir et Guds "tempel" (1. Kor 3,16). Når slike fullkomne individer blir fullstendig ett med Gud i sitt hjerte (Joh 14,20), får de Guds karakter og har hele tiden ham i sentrum for sine tanker og handlinger.
    Når et menneske oppnår Guds første velsignelse, vil det naturlig dele hans følelser som sine egne. Derfor vil det være absolutt umulig for et slikt menneske å begå en forbrytelse, for ved å gjøre det ville det føle den samme smerte som det ville påføre Gud. Et slikt menneske ville i stedet bare ønske å bli et fullkomment objekt for Gud. Når et menneske oppnår individuell fullkommenhet, blir det et fullkomment substansielt objekt for Guds hjerte og tilfredsstiller hans ønske om å elske. Hvis mennesket hadde oppfylt den første velsignelsen, ville det ha blitt et objekt for Guds hjerte, et objekt som han ønsker å elske som sitt barn. Mennesket ville da ha blitt fullkomment som en substansiell frukt av Gudsvertikale kjærlighet [17] .


3.3.2.  Den andre velsignelsen

    Guds andre velsignelse er å skape fullkomne, ideelle familier. Adam og Eva skulle ha oppnådd individuell fullkommenhet og så blitt mann og kone og fått barn med en god natur. De ville da ha dannet en syndfri familie. Dette Gud-sentrerte fundamentet med fire posisjoner på familienivå ville ha oppfylt Guds andre velsignelse.
    Etter å ha utviklet seg til fullkommenhet gjennom Guds vertikale kjærlighet, for deretter å bli ektemann og hustru, ville Adam og Eva fullstendig ha virkeliggjort Guds horisontale kjærlighet [18] . Det er en stor velsignelse fra Gud å kunne få barn etter å ha oppfylt Guds horisontale kjærlighet. Grunnen er at når man får barn, kan man føle en tilsvarende vertikal kjærlighet som den Gud føler overfor mennesket.
    Hvis Adam og Eva hadde nådd fullkommenhet og dannet den første familie og fått barn med en god natur, ville de ha blitt menneskehetens Sanne Far og Sanne Mor, sentrert om Gud. De ville ha blitt De evige Sanne Foreldre og sanne stamfedre til hele menneskeheten og ville ha opprettet Guds rike. Den grunnleggende enhet i Guds rike er den sanne familie - det fundamentale grunnlaget med fire posisjoner.
    Den sanne familie er det grunnleggende fundament for Guds vertikale og horisontale kjærlighet og det fullkomne objekt for Guds hjerte. Med den sanne familie som fundament ville et sant samfunn, en sann nasjon og en sann verden ha blitt realisert. Det er Guds vilje. Hvis Adam og Eva hadde utviklet en slik familie og en slik verden, ville det ha blitt Guds rike på Jorden [19] .


3.3.3.  Den tredje velsignelsen

    Guds tredje velsignelse er at mennesket utvikler sitt herredømme over hele den øvrige skapelse til fullkommenhet. For at Gud skal føle glede, må også vi mennesker som er objekter for hans hjerte, stadig erfare glede i våre liv. Derfor skapte Gud den øvrige skapelse som et objekt for menneskets glede. Siden den øvrige skapelse substansielt gjenspeiler menneskets indre natur og ytre form, er alle skapte ting også substansielle objekter for mennesket. Man kan av den grunn føle substansiell glede gjennom den stimulans de gir.
    Før Gud skapte de første mennesker, skapte han den øvrige skapelse med mennesket som mønster. Derfor finner vi dyrenes struktur, funksjon og karakteristiske trekk igjen i mennesket. Mennesket har i tillegg plantenes og mineralenes struktur og karakteristiske trekk. Siden alle skapte ting gjenspeiler menneskets indre natur og ytre form, kan vi elske alle skapte ting og føle glede fra den stimulans de gir. Når mennesket oppretter et kjærlighetsherredømme over den øvrige skapelse og føler glede fra den, da er Guds tredje velsignelse oppfylt.
    Den verden hvor de tre velsignelser er realisert, er den ideelle verden hvor Gud og mennesket, og mennesket og universet, er i fullstendig harmoni. Guds rike på Jorden er en slik verden. Som det vil bli forklart mer fullstendig senere, ble mennesket skapt for å leve i Guds rike på Jorden i fullstendig enhet med Gud, kilden til liv og godhet. Når det fysiske jeg dør etter et slikt liv på Jorden, vil menneskets åndelige jeg forlate dets fysiske jeg og gå over i den åndelige verden [20] . Der vil det leve evig i Guds rike, i Guds fullkomne kjærlighetsherredømme.
    Guds rike ligner en person som har oppnådd fullkommenhet. Menneskesinnets instrukser blir sendt til hele kroppen gjennom sentralnervesystemet. Kroppens forskjellige deler, enten de er i bevegelse eller i ro, fokuseres derfor på én hensikt, helhetens hensikt. I Guds rike vil på samme måte Guds vilje bli formidlet på en naturlig måte til alle hans barn gjennom De Sanne Foreldre [21] , menneskehetens sanne forfedre [22] . Slik vil alle mennesker og ting, enten de er i bevegelse eller i ro, bli en harmonisk verden i samsvar med Guds ideal. På samme måte som ingen del av kroppen vil gjøre opprør mot sentralnervesystemet, vil heller ikke det fullkomne mennesket føle fiendskap overfor, eller gjøre opprør mot, Guds kjærlighetsherredømme. En slik verden vil være helt fri for konflikter og kriminalitet.


3.4.  Skapelsen er en sammensatt helhet med tosidig hensikt.

    Likesom alt i skapelsen består av to deler, en indre natur og en ytre form, er også skapelsens hensikt tosidig. Alt har en indre natur med egen hensikt og en ytre form med egen hensikt. Den indre naturs hensikt er det samme som helhetens hensikt, og den ytre forms hensikt er den individuelle hensikt. Helhetens hensikt eksisterer ikke kun for hvert enkeltmenneske, men innebærer at hvert individ bidrar til å bevare og utvikle helheten. Den individuelle hensikt derimot er rettet mot bevaringen, forsterkningen og utviklingen av individets eksistens. Menneskets individuelle hensikt er å utvikle og opprettholde sin individuelle eksistens. På den annen side har våre liv en hensikt som er rettet mot helheten - å bidra til de grupperinger vi tilhører, dvs våre familier, lokalsamfunn og nasjoner.
    Ikke bare vi mennesker, men alt, fra universet som helhet til de minste elementærpartikler, har en tosidig hensikt. Den individuelle hensikt og helhetens hensikt er ikke uavhengige av hverandre. De eksisterer i et årsak-virkning-forhold og er gjensidig avhengige av hverandre.
    Helhetens hensikt har også indirekte som mål å forbedre individets situasjon. På den annen side: Ved at den individuelle hensikt forbedrer individets omstendigheter, kan helhetens hensikt på en reell måte bli den høyeste hensikt. Derfor kan den individuelle hensikt ikke eksistere atskilt fra helhetens hensikt. Helhetens hensikt kan heller ikke eksistere uten at den garanterer den individuelle hensikt. Slik, gjennom sin tosidige hensikt, kan skapelsen beskrives som en svær helhet med to forskjellige slags hensikter, som utfyller hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre. Derfor kaller vi skapelsen en sammensatt helhet med tosidig hensikt.
    Det høyeste aspekt av helhetens hensikt for alle skapte ting er å gi glede til mennesket. Hvis vi nå regner mennesket med i skapelsen, får dens helhetshensikt en enda høyere natur. Helhetens hensikt for mennesket og alle skapte ting blir da å gi glede til Gud.


4.  SKAPELSESPROSESSEN OG VEKSTPERIODEN I SKAPELSEN

4.1.  Skapelsesprosessen.

    Skapelsesprosessen er beskrevet i 1. kapittel i 1. Mosebok. Guds skapelse begynte ved at han skapte lys hvor det hadde vært kaos, tomhet og mørke. Det hele tok Gud en periode beskrevet som "seks dager" før han til slutt skapte mennesket. 2. Pet 3,8 sier imidlertid at "For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag". Av dette forstår vi at disse dagene ikke var vanlige døgn. Det 1. Mosebok 1. kapittel viser oss, er at universet ikke oppsto plutselig, men ble skapt gradvis gjennom seks tidsperioder.


4.2.  Vekstperioden i skapelsen.

4.2.1.  Vekstperioden.

    Skapelsesverket tok lang tid. Dette viser at en vekstperiode var nødvendig for at hver enkelt skapt ting skulle oppnå fullkommenhet. Her ligger hovedgrunnen til at Gud trengte tid da han skapte universet. La oss derfor gå litt nærmere inn på hvorfor skapte ting (vesener) trenger en vekstperiode for å nå fullkommenhet.
    Hvis ordet "dag" i 1. Mosebok ikke betyr et vanlig døgn, kan vi heller ikke tillegge ordene "kveld" og "morgen" deres vanlige betydning. La oss se nærmere på dette avsnittet i 1. Mosebok 1. kapittel: "Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag" (1. Mos 1,5). Etter ett trinn i Guds skapelsesarbeid, som varte "kvelden" og "natten" igjennom, ble "morgenens" komme regnet av Gud som en del av den første "dagen". Gud sier videre i 1. Mosebok 1. kapittel: "Og det ble kveld og det ble morgen andre dag [...] tredje dag [...] fjerde dag [...] femte dag [...] sjette dag".
    Morgen betyr "den tidsperiode da skapelsens ideal [7] først ble virkeliggjort". Kveld betyr "den periode da Gud sluttet å skape". "Morgenen", som kom etter "kvelden" og "natten", ble sammen med de andre periodene regnet som én "dag". Dette forteller oss hvor lang tid var nødvendig for at Guds skapelsesideal skulle kunne virkeliggjøres. Perioden som startet når Gud avsluttet sitt skapende arbeid, og varte til det punkt da skapelsesidealet var realisert, er vekstperioden for de skapte ting (vesener). Den er representert ved "natten", perioden som ligger mellom "kveld" og "morgen".
    Menneskets fall viser også at skapelsen gjennomgikk en vekstperiode. Dersom mennesket var blitt skapt fullkomment, ville syndefallet ikke ha kunnet skje. Hvis et fullkomment, godt vesen, som ligner Gud, kunne falle, ville godheten i seg selv være ufullkommen. Vi ville da måtte spørre oss selv om Gud, det godes kjerne og opphav, egentlig er fullkommen.
   Før fallet var mennesket ennå ikke fullkomment. Derfor eksisterte "dødens vei" [24] som en mulighet (1. Mos 2,17). Guds skapelsesideal er fullkommenhet; altså ville han ikke skape mennesket til å være ufullkomment. Vi kan derfor trekke den slutning at fallet fant sted mens mennesket var i sin vekstperiode, i en ufullkommen tilstand. Det tragiske er at syndefallet skjedde mens de første mennesker var godt på vei til å bli fullkomne.


4.2.2.  De tre stadier i vekstperioden.

    Hele Guds skapelsesarbeid foregikk i tre stadier: "kveld", "natt" og "morgen". I enhver skapelsesprosess blir grunnlaget med fire posisjoner opprettet gjennom de tre trinnene opprinnelse, deling og forening. Dette er grunnen til at vekstperioden består av tre stadier: formingsstadiet, vekststadiet og fullførelsesstadiet. Derfor når alle vesener fullkommenhet ved å gå gjennom disse stadiene, som til sammen utgjør vekstperioden.
    Vi finner flere eksempler på tallet tre i naturen: tre riker: dyreriket, planteriket og mineralriket; materiens tre tilstander: fast stoff, væske og gass. De fleste dyr består av tre deler: hode, kropp og lemmer. De fleste planter består av tre deler: røtter, stamme og blader. Jorden består av tre lag: skorpe, mantel og kjerne.
    Fordi det falt, gikk ikke mennesket gjennom de tre stadiene i vekstperioden. Siden Bibelen er Guds ord for å gjenoppreise det falne menneske, inneholder den mange eksempler på tallet tre: treenigheten: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd; himmelens tre stadier [25] ; de tre erkeenglene: Lucifer, Gabriel og Mikael; Adams tre sønner: Kain, Abel og Set; Noahs tre sønner: Sem, Kam og Jafet; de tre dekk i Noahs ark; Abrahams tre slags offergaver, de tre dagene med mørke i Egypt på Mose tid, de tre dagene med atskillelse fra Satan da israelittene forlot Egypt, de tre førtiårs-periodene for gjenoppreisningen av Kanaan, Jesu tretti års private liv og tre års offentlig virke, de tre vise menn og deres tre gaver til Jesus, Jesu tre hoveddisipler, de tre fristelsene, de tre bønnene i Getsemane og Jesu tre dager i graven.


4.2.3.  Guds direkte herredømme.

    Etter å ha vokst til fullkommenhet blir mennesket et substansielt objekt for Guds fullkommenhet og når hansdirekte herredømme. Mennesket ble skapt til å være et objekt for Guds hjerte. Det er i sfæren for hans direkte herredømme at menneskets hjerte blir forent med Guds hjerte i kjærlighet (blir et objekt for hans hjerte). Dette er kjærlighetens herredømme. Når du blir fullkommen, kommer du inn i sfæren for Guds direkte herredømme, som er fullkommenhetens sfære.
    Idet menneskets sinn og kropp blir fullstendig forent, sentrert om Gud, oppfyller vi hensikten med fire posisjoner på det individuelle plan. Da kan også mann og kone, sentrert om Gud, opprette grunnlaget med fire posisjoner på familienivå. Således er sfæren for Guds direkte herredømme også den fullkomne sfære hvor hensikten med å skape mennesket er oppfylt.
    Gud skapte hele skapelsen for mennesket, og for at vi skulle ha herredømme over alle skapte ting. Et fullkomment menneske, som er sentrert om Gud, tar herredømme over skapelsens fullkomne ting. Dette er menneskets direkte herredømme over den øvrige skapelse. Gud har herredømme over alle skapte ting gjennom fullkomne mennesker.


4.2.4.  Guds indirekte herredømme.

    Hva slags herredømme har Gud over mennesket og resten av skapelsen mens de fremdeles er i en umoden tilstand i vekstperioden? Gud, som er et fullkomment vesen, kan bare ha herredømme over fullkomne objekter. I sin vekstperiode kan ikke mennesket eller den øvrige skapelse være objekter for Guds direkte herredømme. Gud kan bare indirekte styre mennesket gjennom sine prinsipper [26] , som er selve skapelsens orden. Fra herredømmets synsvinkel er vekstperioden sfæren med Guds indirekte herredømme. Gud, som er kilden til sine prinsipper og universets lover, har et indirekte herredømme over mennesket og resten av skapelsen, mens de vokser mot fullkommenhet [27] . Deres vekst er resultatet av Guds prinsippers virke. Derfor er vekstperioden sfæren med herredømme gjennom Guds prinsippers virke.
    Hele skapelsen utenom mennesket går automatisk gjennom vekstperioden under Guds prinsippers herredømme. Det samme gjelder bare delvis for oss mennesker. Vi har i tillegg også vårt eget ansvar å oppfylle. Mennesket ble skapt til å vokse til fullkommenhet ved å tro på og holde Guds bud, som han kun ga til oss mennesker. I 1. Mos 2,17 sa Gud: "Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av, for den dagen du spiser av det, skal du dø". Det betyr at menneskets skjebne avhenger helt av om det spiser av frukten eller ikke. Menneskets ulydighet mot Guds ord og menneskets fall var helt og fullt bestemt av mennesket selv, ikke av Gud.
    Derfor kan ikke mennesket bli fullkomment bare ved at Gud gjør sin del av ansvaret, altså gjennom Guds prinsippers herredømme og automatiske virke, dvs Guds kontroll gjennom vekstperioden. Mennesket må oppfylle sin egen del av ansvaret, selv om den er svært liten sammenlignet med Guds del.
    Mennesket falt fordi det ikke fulgte Guds bud. Hvis fallet skjedde fordi mennesket ikke oppfylte sin del av ansvaret, hvorfor ga da Gud mennesket et eget ansvar? Kort sagt var det for at mennesket skulle kvalifisere seg til å ha herredømme over resten av skapelsen. Sfæren med sant herredømme tilhører bare Skaperen. Ikke desto mindre ville Gud at mennesket, et skapt vesen, skulle ha herredømme over resten av skapelsen. For at mennesket rettmessig skulle få dette herredømmet, ville Gud at mennesket skulle arve Skaperens egenskaper. Gud ville at mennesket skulle arve hans skapernatur. Mennesket må gjøre dette ved frivillig å delta i sin egen skapelse. Som nevnt ovenfor blir ikke en person fullkommen kun gjennom kraften fra Guds prinsipper. Menneskets egen del av ansvaret er et nødvendig element, selv om det er lite når vi sammenligner det med Guds ansvar.
    Gud ga mennesket han skapte, en del av ansvaret for dets egen fullkommenhet. Gud kan ikke gripe inn i menneskets ansvar. Gud lar mennesket delta i hans skapelsesarbeid og samarbeide med ham. Det er på denne betingelsen vi kan bli Guds arvinger. Derfor er menneskets del av ansvaret en verdifull nådegave som Gud ga oss. Det var ved ikke å oppfylle sitt ansvar at de første menneskene falt. Derfor er menneskets ansvar et absolutt nødvendig element også i Guds frelsesarbeid for å gjenoppreise det falne menneske til dets opprinnelige tilstand.
    Gud har måttet forlenge sitt frelsesarbeid igjen og igjen, og dette har tatt så lang tid fordi de sentrale personene i hans gjenoppreisningsarbeid gjentatte ganger har feilet i å oppfylle sitt ansvar, et ansvar Gud tillot dem å ta på seg som et uttrykk for sin rike nåde. Som det blir uttrykt i Joh 3,18, uansett hvor mye velsignelse og kjærlighet Gud måtte gi, kan ikke de som er uten tro, bli frelst. Matt 7,21 sier: "Ikke enhver som sier til meg: Herre Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje". Det viser oss at det er menneskets eget ansvar å oppfylle sin himmelske Fars vilje. Hvorfor kan ikke en barmhjertig Gud gi også til dem som ikke spør? Hvorfor kan ikke Gud gjøre det mulig for dem som ikke leter, å finne, og for dem som ikke banker på, å komme inn? Det er fordi det er menneskets eget ansvar å lete og å banke på, og Gud kan ikke blande seg inn i det.



Fotnoter

Top TopHåndbok i Prinsippene, Nivå 4NESTE 1. kapittel side 4
Innhold | pastor Moon | Nyheter | Velsignelsen | Familieforbundet | Kvinneforum | Den Forente Familie
C.A.R.P | Prosjekter | Ren Kjærlighet | Den åndelige verden



E-mail:  enhet@c2i.net