6. EKTESKAPELIG KJÆRLIGHET SOM NOE EVIG
Mer enn et evig liv ønsker menn og kvinner seg en evig kjærlighet. Ettersom Skaperens maskuline og feminine aspekter kommer til uttrykk i hele skapelsen, kan en mann eller kvinne, uansett hvor fullkommen vedkommende måtte være, som individ umulig være et komplett uttrykk for Guds natur. Det er bare en fullkommen enhet mellom det maskuline og feminine som kan være et perfekt uttrykk for det guddommelige. En slik enhet blir til basert på et sant kjærlighetsforhold mellom mann og kvinne. Et slikt kjærlighetsforhold er et uttrykk for Guds kjærlighet og må derfor nødvendigvis være absolutt og evig.
Det er her på Jorden, i vårt fysiske liv, vi er ment å vokse åndelig, slik at vi er forberedt for et evig liv i den åndelige verden. Det samme gjelder for ekteskapelig kjærlighet. Den må realiseres mens vi lever her på Jorden for at den skal kunne oppleves i den åndelige verden, og for at den skal fortsette å utvikle seg etter vårt fysiske liv tar slutt.
Men som forskjellige religioner lærer, er vår seksualitet ment å utfolde seg innenfor rammen av ekteskap basert på sann kjærlighet. Hvis vi misbruker vår seksualitet utenfor ekteskapet, får dette dype og varige konsekvenser for vårt åndelige liv, og følgelig for vårt evige liv. Det må nødvendigvis være sånn, ettersom menneskets seksuelle forhold er ment å representere det aller helligste i Guds skapelse og den mest intime opplevelse av kjærlighet. Man kan ikke skitne til det seksuelle uten samtidig å lage stygge sår på sin egen ånd og sin partners. Innenfor en ramme av en ekteskapelig trofasthet og sann kjærlighet som forutsetter respekt og fravær av egoisme, bidrar seksualiteten sterkt til å skape evige følelsesmessige bånd mellom ektefeller. Utenfor denne rammen skaper seksualiteten i stedet lenker som gjør at vi mister evnen til å elske.
