SKAPELSENS PRINSIPPER
Opp gjennom sin lange historie har mennesket støtt på store vanskeligheter når det har forsøkt å finne svar på de fundamentale spørsmål angående livet og universet.
Til nå har imidlertid ingen kunnet gi tilfredsstillende svar på slike spørsmål, fordi ingen har forstått de grunnleggende prinsipper som mennesket og universet opprinnelig ble skapt etter.
Det gjenstår dessuten å først få svar på et enda mer fundamentalt spørsmål. Da er det ikke snakk om å forstå virkeligheten på virkningsplan. Vi må gå ned på årsaksplan.
Spørsmål om menneskets liv og universet kan til syvende og sist ikke besvares uten å forstå Gud, Skaperen av mennesket og universet, sin natur.
GUD OG DEN SKAPTE VERDEN
Én måte å forstå Guds guddommelige natur er å iaktta den skapte verden.
På samme måte som vi kan få innsikt i en kunstners sinnelag ved å studere hans kunstverker, kan vi lære noe om Guds guddommelige natur ved å granske alt i den skapte verden (Rom 1,20).
Derfor sa Paulus i Rom 1,20:
”For hans usynlige vesen , både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.”
UNIVERSELLE TREKK I DEN SKAPTE VERDEN OG GUD
Alt som eksisterer har en tosidig natur som består av yang (positiv, maskulin) og yin (negativ, feminin).
Det er imidlertid en enda mer fundamental tosidig natur som danner alle skapte vesener. Den består av en ytre form og en indre natur. Den synlige ytre form ligner på den usynlige indre natur.
Siden indre natur og ytre form dreier seg om både det indre aspektet og tilsvarende ytre aspekt ved ett og samme vesen, kan vi se på den ytre form som et direkte uttrykk for den indre natur.
Den naturlige konklusjonen må derfor bli at også Gud eksisterer basert på et gjensidig forhold mellom de to aspektene ved sin tosidige yang-og-yin-natur, som universets første årsak.
Som den første årsak til alle skapte vesener må Gud også ha en indre natur og en ytre ”form”, som er ”subjekt” overfor alle veseners indre natur og ytre form. Guds indre natur og ytre ”form”, som begge er i ”subjekt”-posisjon overfor skapelsen, kaller vi den opprinnelige indre natur og den opprinnelige ytre ”form”.
GUD
Gud er ”subjektet” der de to aspektene ved den tosidige naturen som hans opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre ”form” utgjør, er i harmoni med hverandre.
Samtidig er Gud ”subjektet” der de to aspektene ved den tosidige naturen som hans maskulinitet (yang) og femininitet (yin) utgjør, er i harmoni med hverandre.
Gud er maskulint ”subjekt” overfor den skapte verden og representerer dens indre natur.
FORHOLDET MELLOM GUD OG DEN SKAPTE VERDEN
Hvis vi oppsummerer forholdet mellom Gud og den skapte verden, ser vi at:
Den skapte verden er Guds substansielle ”objekt”, som består av individuelle substansielle sannhetsuttrykk, som hver for seg, ifølge prinsippene skapelsen er basert på, er unike uttrykk for sitt usynlige ”subjekt”, Gud, sin tosidige natur, enten på symbolplan eller bildeplan.
UNIVERSELL, OPPRINNELIG ENERGI OG GI-OG-TA-FORHOLD
Som Skaperen av alt som eksisterer, er Gud det absolutte vesen som eksisterer av seg selv i evighet, utenfor tid og rom.
Også den fundamentale energien som gjør at Gud eksisterer som et slikt vesen, må derfor være absolutt og eksistere av seg selv i evighet.
Den er samtidig kilden til energien som gjør at kreftene og energien nødvendig for de skapte veseners eksistens blir produsert.
Vi kaller denne aller mest fundamentale formen for energi den universelle, opprinnelige energi.
På grunn av den universelle, opprinnelige energi danner ”subjekt”- og ”objekt”-elementene som alt som eksisterer, består av, et felles grunnlag med hverandre for deretter å inngå et gi-og-ta-forhold. Dette gi-og-ta-forholdet produserer så all nødvendig energi for alt som eksisterer, dvs energien nødvendig for ting som ethvert vesens eksistens, formering og virksomhet (funksjoner).
Forholdet som gjør at energi blir produsert gjennom en slik prosess, kalles et gi-og-ta-forhold.
GRUNNLAGET MED FIRE POSISJONER OG HENSIKTEN MED SKAPELSEN
Gud er opprinnelsen. Fra Gud blir de to atskilte enhetene til, som så blir en forent, ny enhet. Når opprinnelsen, ”subjektet”, ”objektet” og den forente, nye enheten, alle har et harmonisk gi-og-ta-forhold til hverandre, og hver av dem realiserer hensikten med tre ”objekter”, blir grunnlaget med fire posisjoner dannet. Når hele skapelsen, inkludert oss mennesker, fullstendig realiserer grunnlaget med fire posisjoner, med Gud som sentrum, blir Guds tre velsignelser virkelighet. Dette er himmelriket, der det gode manifesterer seg fullt ut, og Gud føler den største glede. Dette er selve hensikten Gud hadde med å skape universet.
Hensikten med at den skapte verden, med mennesket i sentrum, er til, er derfor å gi Gud ting å fryde seg over.
GUDS TRE VELSIGNELSER
Guds første velsignelse dreier seg om å gjøre individets personlighet fullkommen. For det må man danne et individuelt grunnlag med fire posisjoner, med Gud som sentrum, ved å forene sitt sinn og sin kropp.
For å realisere Guds andre velsignelse skulle en mann og en kvinne, etter å ha blitt fullkomne som individer, ha dannet et familiegrunnlag med fire posisjoner, med Gud som sentrum, ved å bli mann og kone og få barn.
Guds tredje velsignelse består i at mennesket utvikler sitt herredømme over den øvrige skapelse til fullkommenhet. Derfor må et grunnlag med fire posisjoner for herredømme, med Gud som sentrum, bli opprettet ved at vi mennesker og den øvrige skapelse blir ett med hverandre.
DE SKAPTE VESENERS VEKSTPERIODE
De skapte veseners vekstperiode består av tre sammenhengende stadier:
formingsstadiet, vekststadiet og fullførelsesstadiet.
Mens de skapte vesener er i sin vekstperiode, styrer Gud indirekte. Det er bare resultatet av deres vekst basert på hans prinsipper han tar seg direkte av. Vi kaller denne perioden sfæren med Guds indirekte styre eller sfæren der Gud styrer basert på fruktene hans prinsipper produserer.
De skapte vesener utenom mennesket når fullkommenhet gjennom en vekstperiode, der Guds prinsipper selv styrer og regulerer veksten.
Mennesket blir imidlertid fullkomment ikke bare ved å gå gjennom en vekstperiode der Guds prinsipper selv styrer og regulerer veksten, men har i tillegg sin egen del av ansvaret å oppfylle.
Den usynlige substansielle verden og den synlige substansielle verden
Modellen Gud brukte da han skapte alt, var mennesket, som selv er et bilde av Guds tosidige natur.
Den skapte verden består ikke bare av den synlige substansielle verden, som tilsvarer menneskets kropp, men også den usynlige substansielle verden, som tilsvarer menneskets sinn. Vi kaller disse to verdener til sammen kosmos.
Den usynlige substansielle verden er i subjektposisjon og den synlige substansielle verden i objektposisjon. Den sistnevnte verden er som en skygge av den førstnevnte.
Når vi forlater vår fysiske kropp, går vårt åndelige jeg til den usynlige verden og lever der i evighet.
Forholdet mellom det fysiske jeg og det åndelige jeg
Det fysiske sinn og den fysiske kropp representerer to sider ved det fysiske jeg.
Om vårt åndelige jeg blir godt eller ondt, kommer an på våre handlinger, om de er gode eller onde.
Det åndelige sinn og den åndelige kropp representerer to sider ved det åndelige jeg.
Det åndelige jeg kan bare vokse og bli fullkomment så lenge det har sitt fysiske jeg.
Vårt åndelige jeg kan kun forbedre seg hvis vi, i vårt fysiske liv, gjør godt igjen for våre synder.
Det er ikke Gud som bestemmer om vårt åndelige jeg havner i himmel eller helvete. Vårt åndelig jeg selv avgjør det.
